Den interstellare kometen 3I/ATLAS : en unik gjest i vårt solsystem

Kometene har alltid fascinert menneskeheten, de dukker plutselig opp på nattehimmelen og vekker både beundring og undring. Blant disse himmellegemene kommer noen fra utenfor vårt solsystem, og gir en unik mulighet til å studere materialer dannet i andre stellare miljøer. Kometen 3I/ATLAS, oppdaget 1. juli 2025, er det tredje interstellare objektet identifisert så langt, etter 1I/ʻOumuamua i 2017 og 2I/Borisov i 2019. Denne artikkelen utforsker naturen til interstellare kometter, sporer oppdagelsen av 3I/ATLAS og undersøker dens unike egenskaper.

Interstellare kometer: budbringere fra andre verdener

Interstellare kometer er himmellegemer som passerer gjennom vårt solsystem, men opprinnelsen ligger utenfor det. Deres hyperbolske bane indikerer at de ikke er gravitasjonelt knyttet til Solen, noe som skiller dem fra tradisjonelle kometer. Før 2017 ble ingen interstellare kometer observert. Den første, 1I/ʻOumuamua, ble oppdaget i oktober 2017, hadde en uvanlig langstrakt form og fravær av synlig koma, noe som vekket mange spørsmål om dens natur. I 2019 ble 2I/Borisov identifisert, og den lignet mer på klassiske kometer med en hale og tydelig koma-aktivitet.

Oppdagelsen av 3I/ATLAS

Den 1. juli 2025 oppdaget ATLAS-systemet (Asteroid Terrestrial-impact Last Alert System) et nytt objekt på himmelen. De innledende observasjonene viste en hyperbolsk bane, noe som bekreftet dens opprinnelse som interstellar. Oppkalt 3I/ATLAS ble denne kometen raskt gjenstand for særskilt oppmerksomhet i astronommiljøet. Etterfølgende analyser har estimert alderen til omtrent 7 milliarder år, noe som vil gjøre den til den eldste kometen som noensinne er observert, ca 3 milliarder år eldre enn dannelsen av vårt solsystem.

Egenskaper til 3I/ATLAS

Kjernen til 3I/ATLAS estimeres til omkring 10 kilometer i diameter, noe som er betydelig større enn de tidligere observerte interstellare objekter. Dens relative hastighet til Solen er ca. 60 km/s (ca. 215 000 km/h), en hastighet som er tilstrekkelig til å unnslippe Solens gravitasjonskraft. Etter hvert som den nærmer seg Solen, viser kometen økende aktivitet: komaen, en gass- og støvsky som omgir kjernen, øker i størrelse, og halen blir lengre. Disse fenomenene skyldes sublimasjon av isene i kjernen under påvirkning av solens varme.

Bane og synlighet fra jorden

3I/ATLAS når periheliet, det nærmeste punktet i sin bane rundt Solen, den 29. oktober 2025, på en avstand av omtrent 1,357 astronomiske enheter (203,2 millioner kilometer). Den vil passere nærmest Jorden i desember 2025, på en avstand av omtrent 167 millioner mil (269 millioner kilometer). Selv om dens nåværende magnitud er estimert til 16,7, noe som gjør den synlig bare med kraftige teleskoper, kan lysstyrken øke etter hvert som den nærmer seg Solen. I Frankrike kan amatørastronomer utstyrt med teleskoper forsøke å observere den ved daggry i november og desember, avhengig av hvordan lysstyrken utvikler seg.

Vitenskapelig betydning av interstellare kometer

Studien av 3I/ATLAS gir en verdig mulighet til å forstå sammensetningen og dannelsesprosessene til planetsystemer andre enn vårt eget. Interstellare kometer anses å være rester fra dannelsen av systemene de opprinnelig tilhørte, og de bevarer informasjon om fysiske og kjemiske forhold som rådet i den tiden. Ved å analysere sammensetningen av 3I/ATLAS håper forskerne å få indikasjoner på variasjonen i miljøer for planetdannelse i galaksen.

Neste trinn i observasjonen

Astronomene over hele verden fortsetter å overvåke 3I/ATLAS ved hjelp av ulike jordbaserte og rombaserte teleskoper. Det er planlagt spektralobservasjoner for å analysere sin kjemiske sammensetning i detalj. I tillegg pågår arbeider for å modellere dens fremtidige bane og estimere dens potensielle lysstyrke, for å forberede optimale observasjonskampanjer. Det internasjonale samarbeidet er avgjørende for å få mest mulig ut av denne sjeldne muligheten til å studere en interstellar besøkende.

Avslutningsvis representerer kometen 3I/ATLAS et åpnet vindu mot mysteriene ved dannelsen av planetsystemer utenfor vårt eget solsystem. Dens grundige studie kan berike vår forståelse av mangfoldet av verdener som befolker vår galakse, og dermed også våre egne kosmiske opprinnelser.