Hva er en planetarisk tåke? Casestudie: Haltère-nebulaen (M27)

Planetariske nebuler er fascinerende himmellegemer som markerer de siste fasene av livet til mellomstore stjerner, som vår Sol. Blant dem skiller Haltère-nebulaen, også kjent som M27, seg ut for sin skjønnhet og tilgjengelighet for amatørastronomer.

Dannelse av planetariske nebuler

Når en stjerne av soltype bruker opp sitt nukleare drivstoff, går den gjennom en fase som rød kjempe. I løpet av denne perioden slipper stjernen ut sine ytre lag i form av stjernestrømmer, og danner en ekspanderende gasskapsel. Kjernen som gjenstår, som har blitt en svært varm hvit dverg, avgir en intens ultrafiolett stråling som ioniserer den omkringliggende gassen, får den til å skinne og danner dermed en planetarisk tåke. Denne prosessen varer vanligvis noen titusener år, en relativt kort periode i kosmisk skala.

Haltère-nebulaen (M27): kjennetegn og struktur

Oppdaget i 1764 av den franske astronomen Charles Messier, er M27 den første planetariske nebulaen identifisert. Den ligger i stjernebildet Lille Rev, og befinner seg cirka 1 200 lysår fra Jorden. Med en tilsynelatende magnitud på 7,4, er den usynlig for øyet, men tilgjengelig med beskjedne observasjonsinstrumenter. Dens tilsynelatende størrelse er omtrent 6,7 bueminutter, noe som tilsvarer en virkelig størrelse på omtrent 2,43 lysår. (fr.wikipedia.org)

Den karakteristiske formen til M27, som minner om en hantel eller et eplekjerne, skyldes dens bipolare struktur. Denne morfologien skyldes den anisotrope utstøtingen av gassen fra den sentrale stjernen, en svært varm hvit dverg med en overflatetemperatur på omtrent 85 000 K.

Finn M27 på himmelen

For å observere M27, er det nyttig å lokalisere « Sommertriangelet », dannet av de klare stjernene Vega, Deneb og Altair. Nebulaen ligger i stjernebildet Lille Rev, omtrent en tredjedel av veien mellom Deneb og Altair. En annen metode er å merke stjernebildet Pilens konstellasjon Sagitta og peke mot stjernen Gamma Sagittae. Når du langsomt øker deklinasjonen med omtrent 3,2 grader, bør en uklar flekk dukke opp: det er M27. (fr.wikipedia.org)

Observasjonstips for nybegynnere

Selv om M27 ikke er synlig for det blotte øye, er den tilgjengelig med kikkert eller et lite teleskop. Med kikkert 10x50 er det mulig å skille ut tåken i områder med lav lysforurensning. Et teleskop på 150 mm diameter gjør det lettere å observere den lyse kjernen av tåken. For å forbedre observasjonen anbefales det å holde seg unna lyskilder og bruke interferensfiltre av typen OIII, som øker kontrasten til planetariske tåker.

Historiske anekdoter og betydningen av kallenavnet « Haltère »

Charles Messier oppdaget M27 i 1764 og beskrev den som en oval tåke uten stjerner. Kallenavnet « Haltère » kommer fra dens karakteristiske form, som minner om en hantel eller et eplekjerne. Denne utseelsen skyldes nebulaens bipolare struktur, et resultat av den anisotrope utstøtingen av gassen fra den sentrale stjernen.

Andre planetariske tåker å utforske

Etter å ha observert M27, kan amatørastronomer være interessert i andre fascinerende planetariske tåker, slik som Helix-nebulaen (NGC 7293) i stjernebildet Vannmannen, eller Ringnebulauen (M57) i Lyren. Hver av dem byr på unike kjennetegn og utgjør et utmerket studieobjekt for amatører av astronomi.